
This entry, as most of my other entries, is a bit of an over exaggeration. However, I must admit I'm realizing more and more things I don't know the slightest thing about as my studies progress. From what I've heard I'm not the only one either ...
More in the About section.
Comments (4)
Made me immediately think of 1. A PostSecret.com card from a PhD student; http://tinyurl.com/dzzhnd 2. My blog post on knowledge acquisition at http://tinyurl.com/db5b7n Anyways, I too have the exact same feeling, and I think almost anyone studying exhibits those thoughts. I settled with the belief that these thoughts are "proof" of learning. Because if you don't know what you can learn (i.e. how little you know) then you haven't actually learnt anything:)
I think I can agree with you on these thoughts being the proof that we are learning something. It is still quite frustrating from time to time though. Liked your blog-post as well btw.
Men jeg har fått den fryktelige selvinnsikten at det ikke nødvendigvis bare handler om hva man tror at man kan. Man glemmer ofte så mye av det man kunne før, at plutselig sitter man der og vet slett ikke hva man snakker om. En ting er at jeg leser historieprøver fra videregående og tenker damn I was smart, men mye verre er at all fysikk jeg en gang forstod er borte vekke. Scary! (ikke minst med tanke på hvor mye energi jeg brukte på å lære for eksempel termodynamikk)
kamikaze: Det der tenkte jeg ikke på i det hele tatt når jeg skrev dette, men du har jo naturligvis helt rett. Jeg merker at jeg glemmer ting jeg hadde så sent som semesteret i forveien. Ting man ikke bruker så ofte, selv om det naturligvis er forventet at man kan det på (f. eks.) eksamen. Kanskje jeg må lage en revidert utgave av denne, som tar høyde for alt man har glemt ... Eller kanskje ikke; grøss og gru.